Page 21 - Pasientens stemme i 60 år
P. 21

Takk for denne reisen
Det var Ole W. Johansen som innkalte til Drammensforeningens første møte 10. desember 1963. Han hadde møtt flere andre pasienter med psoriasis da han var innlagt på en hudavdeling
i Oslo. De ble enige om å organisere seg.
Ole var av forbundet tiltenkt som leder av lokal- foreningen, men måtte si fra seg dette vervet da han skulle bygge hus. Drammensforeningens første leder ble Johannes Brudheim. Dessverre døde han etter kort tid. Viseformann Kristian Eckhoff tok da over som leder. Sommeren 1965 tar han toget til Trondheim for å snakke med formann Knut K. Wickstrøm og få noen tips om forbundets planer fremover, men de første årene savnet vi mer kontakt med forbundet sentralt, noe vi trodde kom av forbundets dårlige økonomi.
Den 22. oktober 1970 besøker forbundsstyrets med- lemmer, for første gang vår forening. Dette ble det første av en lang rekke hyggelige besøk fra forbundet sentralt. Formann Knut Fongen fortalte om helserei- ser, noe nytt og spennende og for meg ble det nesten en redning. Nå kunne jeg dra til Syden for å bli kvitt alle utslett i stedet for lange opphold på sykehus.
Grunnen til vårt nære og gode forhold til forbundet sentralt er vel at flere av våre foreningsledere og styre- medlemmer har sittet i forbundsstyret og landsstyret. Først Kristian Eckhoff som nok flere fortsatt husker for sine gjentatte ganger på talestolen under landsmø- ter og konferanser. Helen B. Holm blir nok husket for sitt korrekte språk. Hun er jo lærer, så hun kan det der. John Marvin Olsen er det nok mange som husker for sitt sterke engasjement og sitt gode humør.
I 1989 ble landsmøtet avholdt på Müller Hotell i Drammen. Vi ville så gjerne vise fram hvor flott gamle Central hotell hadde blitt. Det ble ikke helt som vi hadde håpet, for ikke hadde de serverings- hjelp nok og ikke fater til å ha maten på heller. Og da maten endelig kom på bordet var den kald. Det positive var at vi fikk avslag i prisen.
Jeg ble valgt inn som vara til forbundsstyret og lands- styret. Arne Jenssveen var forbundsleder. Han var en meget dyktig leder, men jeg var veldig uerfaren i organisasjonsarbeid den gangen så jeg var faktisk litt redd han. Men så passet det seg sånn at jeg pleide å kjøre Anne Ulven hjem etter styremøtene på Helsfyr. Noen ganger satt Arne også på med meg hjem til sin leilighet. Bare Anne hvisket til meg om jeg skulle svinge til høyre eller venstre i første kryss, så gikk resten helt fint. Jeg velger å tro at Arne synes jeg var litt flink når jeg fant fram i Oslo, jeg som var fra tykke bondelandet Skoger. Arne og jeg ble gode venner etter hvert til tross for forskjeller i organisasjonskunnskap. Og så lærte jeg jo det bedre sånn litt etter litt.
Når jeg følte at jeg ikke bidro så mye til sakene på møtene, så tenkte jeg at noe må jeg vel kunne gjøre. Jeg var jo en erfaren husmor, så jeg tilbød meg å smøre smørbrød til styremedlemmene. Dette fikk jeg lov til. Men jeg ble litt betenkt da jeg så at hjel- pemidler ikke hadde nådd dette kjøkkenet på kontoret, men det ble i hvert fall mat.
Anne Berit Johansen, mangeårig tillitsvalgt i forbundet
Uten PEF så hadde det ikke være mye informasjon for mange som har hudsykdommer eller psoriasisartritt. Når folk ringer meg, ber jeg om å få møte dem. Det var Arne Jenssveen som lærte meg at det er viktig å møte hverandre.
Knut Svela mangeårig tillitsvalgt i forbundet
     21
 Psoriasis- og eksemforbundet 60 år





















































































   19   20   21   22   23