Tatovering – hvorfor?

Om spalten:

I spalten «Hudlegen har ordet» skriver Petter Gjersvik om ulike temaer som er knyttet til hud og hudsykdommer. Gjersvik er hudlege og tidligere professor ved Universitetet i Oslo og Seksjon for hudsykdommer, Oslo universitetssykehus. Han var leder i Norsk forening for dermatologi og venerologi (NFDV) i perioden 2013–19.

Mennesker har i mange hundre år tatovert seg med symboler, bilder og tekster (1). I min ungdom var det mest sjøfolk som hadde tatoveringer. På armer, skuldre eller brystkassen til sjøfolk kunne man se fargerike maritime bilder og kjærlighetserklæringer til mor eller kjæreste. Den kunstneriske kvaliteten varierte. Slike tatoveringer var ofte et tegn på yrkesstolthet.

«Livsstil, utseende, klesvalg og tatovering markerer hvem vi er»

Senere brukte punkere og andre opprørere tatoveringer for å vise sin protest mot resten av samfunnet. Etter hvert ble tatovering også vanlig i andre subkulturer, blant annet i hardrock- og MC-miljøer. I dag er det nok toppidrettsutøvere og rockestjerner som er mest kjent for sine tatoveringer. Felles for alle disse gruppene er at tatoveringer signaliserer hvem man er og hvilken gruppe man tilhører.

Så mens tatovering lenge var vanligst blant avgrensete og marginale grupper i befolkningen, et tegn på annerledeshet, er tatovering nå blitt svært vanlig. Nå er det ikke (bare) opprørere som tatoverer seg – «vanlig» ungdom gjør det også. De synes det er dekorativt og vakkert. Tatovering er blitt mainstream, som man sier på engelsk. Tatovering er ikke lenger stigmatiserende eller belastende – selv om noen kan angre seg. Tatovering er blitt mote.

Tatoveringens psykologi er fortsatt like komplisert og sammensatt (2). Folk har ulike grunner og motiver, ofte ubevisste motiver, for å la seg tatovere. En tatovering kan være motivert like mye av et ønske om å være individuell som av et ønske om å tilhøre en gruppe. Uansett dreier det seg om å vise omverdenen – og seg selv – hvem man er. I vårt moderne samfunn velger vi i stor grad vår egen identitet uavhengig av våre foreldres sosiale status eller det fellesskapet vi kommer fra. Vi skaper oss selv, så og si. Da er kroppen og andres bilde av en selv viktig for vår oppfatning av oss selv. Livsstil, utseende, klesvalg og tatovering markerer hvem vi er.

Det er ingen grunn til å moralisere eller kritisere dem som tatoverer seg (3). De gjør det (oftest) av egen vilje og eget ønske. Tatovering er ikke lenger sjøfolk, punk og opprør – det er vanlig, mote og estetikk og kan være vakker kunst.