Page 45 - Hud&Helse nr. 3/2020

skulle tro
en byll kunne gro
Foto: iStock
Jeg er slik sett heldig og sykdommen min er ganske skjult, men jeg kjenner til folk som har HS i nakken eller i ansiktet. De har da noen ekstra utfordringer, siden HS påvirker utseen­ det deres hver dag, og ikke bare når de skal bruke bikini eller badeshorts. Man må da prøve å jobbe med seg selv, slik at man takler sykdommen så godt som mulig i hverdagen, noe som er lettere sagt enn gjort.
Jeg liker å bruke litt galgenhumor når jeg skal beskrive mine utbrudd, og sammenligner områdene med et kystfort. I ven­ stre armhule er det våpenhvile, men man kan tydelig se ruine­ ne av bunkersene som nå er gjengrodd og en gammel forsvars­ mur. I høyre armhule er det borgerkrig med aktiv forsvarsmur, bunkerser og kanonskudd her og der. Under brystene er det soldatleir, det bor alltid noen der og det kommer kanskje ei bombe i ny og ne. Lysken og innsiden av lårene er et minefelt, man vet aldri hvor eller når det smeller.
brystene. Jeg har dog hatt en byll på leggen som jeg først trod­ de var en vanlig kvise, men den viste seg altså å være en HS­ byll, som nå heldigvis bare er et arr. For meg tok det fire år å få diagnosen, men hva om utbruddene mine hadde startet på leggen? Ville det da tatt sju år eller mer før jeg fikk diagnosen?
Jeg ønsker også å dele min erfaring om en kul jeg ikke trodde var HS, selv om den dukket opp på et typisk område, nemlig i underlivet. Uten å skrive for detaljert kan jeg si at den lå rett ovenfor det mest følsomme punktet på kvinnekroppen. Kulen ble stor og svært smertefull, og jeg dro til fastlegen for å få hjelp. Fastlegen skar hull i den (noe som egentlig ikke er anbefalt på HS­byller) og tok prøver av pusset, før jeg fikk antibiotika og kulen forsvant. Den kom tilbake to til tre gan­ ger etterpå, og da ble det nye kurer med antibiotika.
Så var det en gang jeg skulle til Oslo for å delta på et likeper­ sonskurs til Psoriasis­ og eksemforbundet. Byllen hadde vokst seg ganske stor dagene før. Den var vel omtrent på størrelse med ei drue, noe det egentlig ikke er plass til i det området. Natt til den dagen flyet skulle gå, lå jeg bare å vridde meg i senga og fikk ikke sove på grunn av smertene. Jeg har alltid taklet sykdommen ganske godt og aldri avlyst noe på grunn av HS, men denne natta og morgenen lå jeg og håpet at flyet ble innstilt og jeg kunne reise rett på legekontoret. Men flyet skulle gå, og selv ikke denne intense smerten skulle få meg til å avlyse noe, så da var det bare å pakke koferten, komme seg på flyplassen og grue seg til flyturen. Da jeg først var kommet meg ut døra, gikk det overraskende greit, og jeg merket faktisk ikke så mye til byllen på flyet.
Jeg stusset over at jeg ikke merket mer til byllen, da jeg tok bussen til hotellet på kursstedet. Jeg kom til slutt inn på ho­ tellrommet og gikk rett på badet. Da jeg dro ned trusa ble jeg møtt av en fargeklatt av rødt og gult puss. Byllen hadde sprukket. Jeg aner ikke om det skjedde på flyet, flytoget, Oslo S eller på bussen. Først da skjønte jeg at denne kulen hele tiden hadde vært en HS­byll, og jeg ble på en måte lettet, for nå visste jeg hva det var.
Alle vi mennesker er forskjellige og har forskjellige meninger, tanker og følelser. Slik er dessverre også HS. Ulempen med det er at det ikke finnes en medisin, salve eller en behandling som hjelper for alle som har HS. Man må prøve seg frem for å finne ut hva som funker best på en selv. HS kan også se ut som både det ene og det andre, byllene kan være i ulike størrelser og skape alle regnbuens farger.
PEF UNG
HUD&HELSE 3/2020 45