Page 9 - Hud&Helse nr. 3/2020

behandling. Klær på, kjøres til barnehagen, pappa på jobb (én time for sent), stress, gråt, dårlig samvittighet – tre ganger i uka. Økt solmengde med tre sekunder hver gang, og hver fjerde uke måtte vi til hudlegen på kontroll.» Samtidig som jeg hadde lysbehandling, badet jeg i tjærebad. Det ble veldig mye smøring, men som pappa har fortalt: «Vi har hatt en vel­ dig tålmodig liten jente og vi fant alltid på nye metoder for å gjøre smøringen gøy.»
Når det kommer til mobbing har det ikke alltid vært like enkelt. Den første mobbingen startet i femte klasse, da noen av guttene i klassen begynte å si at jeg hadde søppel i håret. Jeg hadde flass i toppen av hårfestet, ved ørene og i bakhodet. Jeg turte ikke å ha håret opp, og jeg kunne aldri gå i kortermet genser, shorts og kjole eller skjørt. Og jeg måtte si til mamma at jeg ikke ville ha på svarte eller mørkfargede klær.
Pappa tok tak i dette, da han så hvordan jeg hadde det. Han ringte læreren min, og vi inngikk en avtale om å fortelle klas­ sen litt om psoriasis og hvordan det er å leve med denne syk­ dommen. Og kontaktlæreren min sa etterpå den dagen: «Elevene har aldri vært så rolige, sittet så pent og rukket opp hånda hvis de hadde spørsmål». Etter dette
HOVEDSAKEN BARN OG UNGE bedre. Etter dette valgte jeg å dra hjem, og jeg ble hjemme
noen dager.
Etter hvert kom jeg meg tilbake på skolen, og i en time vi hadde naturfag eller matte rakk mobberen opp hånda og spurte læreren: «Hva vet du om psoriasis?». Da svarer læreren: «Det er vel sånn cornflakeshud, det». Fint! Tusen takk! Dette gjorde ikke akkurat ting så mye lettere for meg som allerede slet mye fra før. Skolen tok aldri tak i disse situasjonene, og både jeg og familien min satt igjen med mange dårlige erfa­ ringer.
Da det var tid for å begynne på videregående, var jeg veldig spent, men aller mest gruet jeg meg. Pappa hadde sagt at det ikke ville være problemer der, fordi nå var elevene blitt eldre og ikke kom til å rakke ned på meg. Det hadde han helt rett i. Det var aldri noe mobbing på videregående, og det var betryg­ gende.
Jeg sa aldri noe imot mobbingen, og det angrer jeg på i dag. I etterkant har en av mobberne fra min første klasse beklaget seg for det som skjedde og at han gjorde livet mitt sånn. Etter
forsto elevene i klassen hvordan jeg hadde det, og det gjorde det så mye lettere for meg å komme meg på skolen.
«Jeg sa aldri noe imot mobbingen, og det ang- rer jeg på i dag»
tre forferdelige år med mobbing sitter jeg igjen med mange følelser og tanker om mobbing. Det er et tema jeg brenner for, og jeg synes det er utrolig givende å reise rundt å snakke på skoler og med andre mennesker om mobbing. Jeg føler at jeg er blitt mye sterkere psykisk.
Det var tid for en ny epoke på ungdoms­
skolen. Jeg tenkte ikke så mye over hva jeg
kom til. Første skoledag var det fint vær, og da tok jeg sjansen og tok på meg kjole, sånn som alle de andre jentene i klassen gjorde. Det skulle jeg aldri ha gjort. Selv etter en veldig fin sommer med mye sol og lite psoriasis, var det noen som kunne se at jeg ikke hadde lik hud som alle de andre jentene hadde. Det var noe prikker der, eller rettere sagt pigment­ flekker.
Jeg er så utrolig heldig som har verdens beste og mest støt­ tende familie. De har alltid tatt meg imot når jeg har vært lei meg og trengte trøst. Og jeg hadde dem alltid rundt meg når jeg trengte hjelp med smøring. Uten dem hadde jeg aldri vært der jeg er i dag. De har vært tålmodige og støttende. Gjennom trassalder, pubertet og voksenliv. Det har nok vært en ganske tung jobb for foreldrene mine også. For foreldrene mine var det også en ganske dyr sykdom, og vi fikk ikke hjelpestønad og særfradrag på skatten. Det kostet med salver, kremer, bleier, strøm, vann, klær, vask, rens og turer til Syden. Mamma og pappa tok seg tre uker fri en gang i året annenhver gang, for å være med meg på behandlingsreise. Når jeg tenker på dette, så sitter jeg igjen med en utrolig stor følelse av takknemlighet.
Da jeg var fire år, ble jeg storesøster til den fineste lille gutten. Da han var 15 år, fikk han også psoriasis. Det begynte som en liten flekk i ansiktet, som vi egentlig ikke tenkte så mye over. Etter en stund fikk han utslett i hodebunnen, og en flekk på benet, to på magen og så videre. Da skjønte vi at han også hadde fått psoriasis. Han var heldig som hadde en søster som hadde gått igjennom dette i 18 år, og som visste akkurat hva vi måtte gjøre for å holde sykdommen i sjakk. Jeg startet med hodebunnsbehandling med én gang, som han skulle ligge med over natten, og fuktighetskrem flere ganger om dagen. Dette ble til en rutine som vi gjorde sammen flere dager i uken, mens vi så på en film eller en serie.
På min første behandlingsreise på helsesenteret Valle Marina på Gran Canaria, dro jeg sammen med pappa. Valle Marina er det fineste stedet på jord. Her er det en restaurant, to bas­ è
Det var ikke det at de sa noe,de bare så på meg.De så hele tiden. De pekte, lo og snakket om det. For meg var det nesten like ille. Og det ble bare verre og verre. Nå begynte de å snakke til meg også, og de sa ting rett opp i ansiktet på meg. Jeg var på et så lavt plan og så for meg alle mulige løsninger, som å bytte skole, droppe ut av skolen, eller rett og slett avslutte livet. Jeg klarte å ta meg sammen takket være god støtte fra familie og venner. Jeg byttet klasse fra der mine tre aller beste vennin­ ner og fire mobbere gikk, til naboklassen. Der fikk jeg flere gode venner, men der var også den verste mobberen. Jeg hus­ ker at jeg tenkte: «Én mobber kan ikke ta knekken på meg når han er helt alene.» Der tok jeg feil.
Han satt to pulter bak meg og smilte på en måte så jeg skjønte han pønsket på noe. Vi skulle gå bakerst i klasserom­ met for å hente bøker, og da ser jeg at det står stygge ting på bøkene mine, skrevet med spritusj. Etter timen står jeg i kø i kantina. Plutselig stiller mobberen seg opp på stolen og skri­ ker ut: «Anette har psoriasis nedentil», og han brukte et mye styggere ord enn «nedentil». Det som nå skjedde kommer jeg aldri å glemme. Jeg løp ut og opp til helsesøster for å få litt trøst og hjelp og ikke minst støtte. Men det hun svarer er: «Hva er egentlig psoriasis?» Det gjorde ikke ting så mye
HUD&HELSE 3/2020 9