En redaktør ser seg tilbake

Anne Ulven

Tidligere redaktør i Psoriatikeren 1976–1985

«Hun nye redaktøren er verre enn deg, Berit», var en av de første kommentarene jeg overhørte fra en krok i lokalet etter å ha sagt ja til å lage Psoriatikeren på landsmøtet i 1976. Den lattermilde replikken kom fra en aktiv leder i en lokalforening til avtroppende redaktør Berit Dahl. «Hun har allerede begynt å mase på innlegg i bladet».

Tyngden i bladetvar organisatoriske saker- som vedtak fra landsmøter, landsstyremøter og vedtak i forbundsstyret. Flere ledere av lokalforeningene refererte hyppig fra foreningenes aktiviteter. Enkelte hudleger skrev av og til om behandling, men det var få nyheter i behandling å fortelle om i denne perioden. Det ble forsket mye på hud, men gjennombruddet i forskningen kom først noe senere. 

Når det gjaldt behandlingsråd, så var enkelte hudleger behjelpelig med råd, men det kom mest fra medlemmene. Det var der behandlingskompetansen lå. En hudlege uttalte at: «Psoriatikere ser vi en gang, det er når de er her og får diagnosen. Etter det klarer de behandlingen sjøl».

Bladets status i forbundet ble av og til diskutert i landsstyret, og medlemmene var stort sett fornøyde med den typen informasjon som de fikk gjennom bladet. Oppfatningen var at redaktøren skulle formidle nyheter og organisasjonssaker. Noen innlegg fra medlemmer ble det selvsagt. Spesielt en sak som engasjerte folk voldsomt, var Røde kors- sykepleier Calle Almedal, som selv var psoriatiker. Han skrev artikkelen «Gevinsten med å ha psoriasis». Den filosofien var ikke medlemmene modne for, og det skapte stor irritasjon og kjeft til redaktøren for å ha tillatt slike kjetterske innlegg. Hensikten ble oppnådd; det ble heftig diskusjon. 

Den fremste oppgaven til Psoriatikeren var å være et bindeledd mellom forbundet sentralt og medlemmer, og målgruppen var alltid medlemmene. Bladet har egentlig levd sitt eget liv uten ideologiske krav, og bladet skulle være uten noen bindinger til krefter som ønsket å fremme produkter eller behandling overfor medlemmene.

Redaktørstillingen ga mye personlig gevinst ved å få adgang til all møtevirksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Dermed ble jeg godt kjent med medlemmene rundt i landet og andre lands måte å drive et pasientforbund på.

Og at vible «verdensberømt i Norge», som det heter, bevises gjennom en historie få glemmer. Representanten for Hordaland, den høyt aktet og elsket gymnaslæraren, nynorskmannen og humoristen fra Os, Henning Henriksen. Han som alltid bidro med gode humoristiske fortellinger og egne dikt – og deltok aktivt i budsjettdiskusjonen på et landsmøte. Under posten Psoriatikeren stilte Henning spørsmål om honorar til redaktøren, og han fikk som svar at honoraret var 1 000 kroner per utgivelse. Henning syntes dette var dårlig betalt, sperret opp øynene og uttrykket indignert: «Det er ei skam at Anne ikkje får meir enn 1 000 kroner nummeret». Reaksjonen fra salen lot ikke vente på seg. Kort tid senere kommer styreformannen på min arbeidsplass inn på mitt kontor. Han er vestlending, ler godt og sier: «Er det riktig det som ryktes på Vestlandet at du går for 1 000 kroner nummeret.» Da forskrekkelsen hadde lagt seg, kom det fram at han var en Rotary-venn av Henning, og Henning hadde tatt med denne tabben i en humoristisk tale på et stort Rotary-møte. Psoriatikeren ble i alle fall gjort kjent til flere enn psoriatikerne på Vestlandet. 

Vi er veldig glad for at Psoriasis- og eksemforbundet er medlem hos oss i Stiftelsen Dam. Det har dere vært siden 2017. Dere en flittig søker av midler fra Stiftelsen Dam, og vi er veldig glad for å motta alle de flotte søknadene fra dere. Til sammen har det vært cirka 80 prosjekter som har fått støtte til den nette sum av nærmere 30 millioner kroner.

Hans Christian Lillehagen,
Generalsekretær i Stiftelsen Dam