Opphold i Tanzania

Hudundervisningen ved Universitetet i Oslo er på andre semester på tredje året i medisinstudiet. Det regnes som ett av småfagene. Grude er nå på andre halvdel av fjerdeåret, og siste året hadde hun permisjon for å forske på heltid.

– Jeg går på det som heter forskerlinjen på medisin, som er et program man kan søke seg inn på. Da får man ett års fulltidsforskning, og jeg forsker på antibiotikaresistens.

Forskningen førte henne til Tanzania, og der møtte hun en lege som var i spesialisering for å bli dermatolog.

– Dermatologien er et nyere felt i Tanzania med få spesialister, og de hadde få lærebøkene med god informasjon om morfologien i mørk hud. Det er viktig med bilder i hudfaget fordi vi skal lære å identifisere og gjenkjenne hudsykdommer. Og når til og med lærerbøkene i Tanzania består stort sett av bilder av hvit hud, er det på tide at noe gjøres.

Mangfoldig befolkning

Hun synes det er bekymringsfullt at ikke lærerbøker og leksikon som brukes i undervisningen tar nok hensyn til at vi har en mer mangfoldig befolkning i Norge i dag.

– Hvor lenge har Norge hatt en mangfoldig befolkning og mennesker med forskjellige hudtyper og hudfarger? Det har skjedd over lang tid. Likevel er ikke informasjonen og undervisningen oppdatert. Den store majoriteten av bildene er av hvit hud. Hvordan skal man diagnostisere riktig, hvis man ikke klarer å gjenkjenne at for eksempel rødlighet i hvit hud er noe annet enn rødlighet i mørk hud fordi du ikke ser denne rødheten?

– Hudfaget er som du sier et lite fagfelt i medisinundervisningen, og hvis man legger til noe må kanskje noe annet ut. Hva bør gjøres, synes du?

– Jeg ser at det er utfordrende med tid og ressurser, og det har lenge vært en kamp mellom de ulike fagfeltene på medisin når studentene bruker seks år på å gå gjennom alt. Medisinen vi lærer og sykdomsmønstrene som blir presentert, er i stor grad basert på personer med etnisitet fra Norge og med hvit hud. Derfor burde mangfoldet og forskjeller i for eksempel sykdomsmønstre være integrert i alle fagfelt, men det er mest tydelig i dermatologien fordi forskjellene er så tydelige og viktige.

– Og så tenker jeg at vi har mange timer praksis der vi møter pasienter. Da er det viktig å møte pasienter med andre hudfarger enn hvit, selv om jeg forstår at det kan være utfordrende fordi vi forholder oss til de pasientene som er på sykehuset akkurat den dagen. På Senter for Sustainable Healthcare Education (SHE – Senter for bærekraft i helseutdanningene) ved Universitetet i Oslo er det et prosjekt som ser på undervisning og etnisitet og hud. Når etter hvert resultatene fra dette kommer, har vi et større grunnlag for å argumentere for at det må skje endringer.

«Hvordan skal man diagnostisere riktig, hvis man ikke klarer å gjenkjenne at for eksempel rødlighet i hvit hud er noe annet enn rødlighet i mørk hud fordi du ikke ser denne rødheten?»

Kan gå utover henvisningen

– Hva kan hudpasienten selv gjøre?

– Jeg vil tro at det er mange dermatologer som har god kompetanse på andre hudfarger enn hvit. Det er viktig, men det burde være slik for alle. Jeg tror kanskje hovedproblemet ligger mer hos fastlegen eller primærhelsetjenesten, som ofte ikke har hatt så mye hudundervisning utover det man lærer på studiet. Det er hos fastlegen man blir henvist til spesialisttjenesten, men når for eksempel fastlegen ikke har nok kunnskap om farget hud, kan det gå utover henvisningen, hvordan den er skrevet. Hvis fastlegen ikke klarer å beskrive det som skjer i huden på en god måte og gjenkjenne at det kan være en hudsykdom, kan det gå utover pasienten. Hudfaget er ikke så akutt og handler gjerne ikke om liv og død, men det handler om livskvalitet. Og sannsynligheten er stor for at pasienten får dårlig behandling fordi legen ikke har kunnskapen som trengs, sier medisinstudent Sine Grude.