Likheter på overflaten

Innenfor forskningen på dette området har det vært tanker om at denne typen aktivitet i kroppen også er involvert i såkalte vanlige depresjoner, det vil si depresjoner som ikke har en inflammatorisk sykdom som årsak. Dette begrunnes med at man også ser lignende endringer i såkalte vanlige depresjoner i for eksempel appetitt, motivasjon, tretthet og søvn der.

– Fra disse likhetene på overflaten mellom immunaktivering og depresjon oppsto tanken om at betennelsesprosesser kanskje er involvert når en person utvikler en depresjon. Og det kan være at disse prosessene forklarer hvorfor samtidig forekomst er så stor ved inflammatoriske sykdommer som psoriasis. Vi vet at det er mye større risiko for å oppfylle kriteriene for depresjon når man har inflammatoriske sykdommer som psoriasis, sier Mats Lekander.

Med kunnskapen om kroppens mekanismer og likheter på overflaten mellom forskjellige tilstander, dukker dette spørsmålet opp: Hvordan kan vi finne ut om påvirkningen på hjernen fra betennelsesprosessene også er en årsak til økt samtidig forekomst av depresjon?

– Dette er vel egentlig den store nøtten som gjenstår å knekke, å se hvor sterkt denne sammenhengen er. Vi er ganske sikre på at sammenhengen finnes. Når for eksempel personer med hepatitt C og visse typer kreft behandles med proinflammatoriske stoffer, har de en betydelig økt risiko for å utvikle depresjon. Her vet vi at det er en årsak og virkning. En annen ting som muligens støtter en årsakssammenheng er at ved behandling med biologiske legemidler for inflammatoriske sykdommer, påvirkes ikke bare symptomene, men også humørprosessene og graden av depresjon. Dette kan også skyldes forbedringen av selve sykdommen og må ikke nødvendigvis tyde på at betennelse er årsaken til depresjonen, men det er ganske sannsynlig, sier professoren.

Hvem er mest følsom?

Lekander forteller om den pågående forskningen i dag, som har mål om å finne ut mer om hvem som er mer følsomme for påvirkningen av betennelsesaktivitet, og om det er mulig å forstå hvilke egenskaper i våre kropper og hjerner som påvirker dette.

– Det er stor forskjell mellom enkeltpersoner. For eksempel kan vi tenke oss fra et covid-perspektiv, der det er veldig vanskelig å forutsi hvem som har risiko for å utvikle for eksempel en cytokinstorm (en ukontrollert immunreaksjon). Samme type problematikk finnes ved sepsis (red. anm. blodforgiftning). Vi vet at betennelsesaktiviteten kan blusse opp, men det er vanskelig å stille diagnosen og vite hvem som er følsomme for aktiviteten. Og når vi tenker på personer med inflammatoriske sykdommer, hvem av dem er mest følsomme for å utvikle depresjon også? Dette spørsmålet er veldig interessant. Jeg håper at grunnforskningen vi gjør om hjernens respons på akutt betennelsesaktivitet kan gi oss mer informasjon om følsomheten for å utvikle depresjon over tid. Å forstå både mekanismene og individuelle forskjeller bedre er veldig viktig, både for grunnforskningen og for anvendelsen innenfor immunpsykiatrien.

Vi beveger oss mot et stadig mer individualisert helsevesen, og allerede i dag finnes det nasjonale screeningprogram for å kunne oppdage og behandle ulike tilstander og sykdommer tidlig. Selv om vi i dag ikke har mye screening for psykisk helse, er det ikke urealistisk å tenke seg at vi i fremtiden vil prøve å oppdage tidlig hvem som har økt risiko for å utvikle depresjon ved inflammatoriske sykdommer.

«Selv om vi i dag ikke har mye screening for psykisk helse, er det ikke urealistisk å tenke seg at vi i fremtiden vil prøve å oppdage tidlig hvem som har økt risiko for å utvikle depresjon ved inflammatoriske sykdommer»

Forbehandling av depresjon

– Det er mulig å tenke seg at det finnes genetiske faktorer som avgjør følsomhet. Det er også mulig å tenke seg at vi kan oppdage en psykologisk profil med en frykt for kroppslige endringer. Det pågår mye forskning om såkalt introspeksjon eller persepsjon av sin egen kropp, altså hvor mye man påvirkes av signaler fra kroppen, sier Lekander.

Han forteller at de for øyeblikket studerer hjernestrukturen og hvilke deler som reagerer på betennelsesaktivitet i håp om å få mer kunnskap om hvem som blir hardest rammet og hvem som opplever mest bekymring. Dette kan være nyttig i forebyggende arbeid.

– Om vi oversetter det til en psoriasissituasjon, kan man tenke seg en rekke spørsmål og biologiske tester som kan forutsi økt risiko for å utvikle depresjon. Siden vi vet at aktivitet, ikke bare fysisk, men også adferdsmessig aktivitet, motvirker depresjon, kan man være ekstra nøye med hvordan man tar tak i helseadferden for en person med psoriasis. Man kan sørge for at en psoriasispasient som har søvnproblemer, får behandling for det. Fordi vi vet at søvnløshet er en sterk prediktor for depresjon, er det noe helsepersonell bør overvåke hos personer som debuterer med psoriasis. En annen biomedisinsk tilnærming kunne være å behandle betennelsesaktivitet som vi vet øker risikoen for depresjon. På den annen side er det sannsynligvis den samme betennelsen som forårsaker selve psoriasisen og som skal likevel behandles. Men det kan handle om dosering av legemiddel eller liknende som kan belyses ved å forstå hjernens følsomhet, sier professoren.

Han poengterer én ting om forebyggende tiltak:

– Uansett om vi screener folk eller ikke, vet vi at disse faktorene er viktige for å motvirke og faktisk også redusere depressive lidelser. Altså adferdsaktivering, som er en del av nesten all psykologisk behandling mot depresjon, og fysisk aktivitet er en del av det, samt behandling mot søvnløshet som er både effektivt og ganske lett å gjennomføre. Mange av disse tiltakene skulle helsevesenet bli bedre på å tilby, sier Mats Lekander.

Artikkelen sto første gang på trykk i Psoriasistidningen nr. 3 – 2023. Artikkelen er oversatt av Eldrid Oftestad og ChatGPT.

* Psykonevroimmunologi er ifølge Wikipedia studiet av samspillet mellom psykologiske prosesser og nervesystemet / immunsystemet i mennesket. Psykonevroimmunologi er en tverrfaglig disiplin som omfatter psykologi, nevrovitenskap, immunologi, fysiologi, farmakologi, molekylærbiologi, psykiatri, behavioral medisin, infeksjonssykdommer, indremedisin og revmatologi.