Psykisk aspekt ved halsbetennelse

– Hva betyr denne enhetstanken for deg i din jobb som fastlege?

– Når det kommer en person på kontoret med en fysisk sykdom, må jeg alltid huske på at dette er et menneske som også har en psykisk helse. Det å behandle en pasient godt er alltid å ivareta også den delen av sykdommen. Selv i en vanlig fysisk sykdom som halsbetennelse, er det også et psykisk aspekt der i hvordan du fortolker sykdommen og hva sykdommen betyr for deg. Uansett er det følelser der, og vi reagerer på hvordan kroppen utarter seg. Med hud er dette ekstremt koblet, for huden er utseendet vårt og uttrykket vårt til omverdenen. Og for mange betyr huden mye.

– Når en pasient med hudproblematikk oppsøker deg som fastlege, så tenker du at det er et psykisk aspekt du vil ta tak i?

– Jeg føler ikke så ofte at pasienten er der selv, og jeg tror ikke det er vanlig å være der for så mange leger heller. Jeg tror nok vi leger ser på huden som et ganske isolert organ. Og jeg tror ikke den gjennomsnittlige hudpasienten, opplever ofte å få spørsmål om hvordan vedkommende opplever dette.

Rashidi sier at han selv prøver å spørre, men at det ikke går på automatikk.

– Vi er blitt lært opp til å være opptatt av måten man behandler hudsykdom på medisinsk med kremer, salver og lysbehandling. Men den psykososiale belastningen blir nok ofte nedprioritert.

«Psykisk og fysisk helse er to sider av samme sak – som forsiden og baksiden av et ark»

Hva er et menneske?

Rashidi tenker at denne nedprioriteringen egentlig handler om hvordan vi tenker på et menneske.

– Veldig mange tenker at det å være et menneske er å være et sinn, og så har sinnet en kropp som mennesket har med seg. Eller vice versa; at mennesket er en kropp, og så har den kroppen et sinn inne i seg. Hodet er på kroppen, og derfor er det kroppen vi må fikse. Men hva om vi tenker mer helhetlig – at vi er kropp og sinn?

– Hvis det kommer en pasient på fastlegekontoret ditt med psykiske utfordringer, tenker du da at også kroppen spiller en rolle?

– Hvis du kommer til legen fordi du har angst, så liker jeg å spørre om hvor angsten sitter. Mange har ikke egentlig et forhold til det og sier at angsten sitter i hjernen. Har du vondt i hjernen når du har angst, spør jeg. Hvis man dissekerer opplevelsen av angst, så er det mange som sier at de kjenner det som en knute i magen, hjertebank eller som noe som presser i brystet.

– Tenker du derfor at den psykiske lidelsen også bør behandles fysisk?

– Det går an å behandle alt samtidig. Ta for eksempel at du er redd for å snakke foran forsamlinger. En helt kurant del av behandlingen kan være å jobbe med pusteøvelser, så man naturlig får redusert hjertefrekvensen. Eller det går an å kjenne etter hva som skjer, at du blir svett i hendene. Det er ikke noe magisk med denne angsten – det er bare en kropp som gjør et eller annet. Men så gjør den noe som ikke er så hensiktsmessig for oppgaven som er å være rolig foran en forsamling.

– Samtaleterapi kan vel også funke for å takle angsten?

– Hvis du har sosial angst, kan samtaleterapi helt og holdent handle om å beskrive fenomener og forstå hvordan kroppen din reagerer. Samtaleterapi kan også være eksponering. Men inngangsporten til sykdommen er veldig ofte – om ikke alltid – håndfast. Psyken er ikke en diffus sjel som svever der ute, som man før trodde.

– Det er vel fortsatt ulike synspunkter om det å ha en sjel?

– Poenget mitt er bare det at når man ser hudsykdommen, er det lett å tenke på hudorganet. Men huden lever ikke et isolert liv. Du kan ikke bare ha kløe og kun manifestasjon av kløe. Det er alltid en opplevelse i dette.

– Noe skjer i blodet uansett

Den profilerte legen stiller spørsmål om hva forskningen på koblingen mellom fysisk og psykisk sykdom egentlig har å si for pasienten.

– Når man snakker om følelser som for eksempel depresjon, så synes jeg det ikke alltid er så interessant å vite at det er en celle som forklarer det. I bunn og grunn handler det alltid om en celle, for du kan ikke føle noe uten at det skjer noe i hjernen din eller noe biologisk. Er det bedre for pasienten med psoriasis å vite at den vonde følelsen er der fordi det er et stoff i blodet? Kanskje det, men noe skjer i blodet ditt uansett når du skammer deg over kroppen din.

– Du mener at det ikke har så mye å si for den enkelte at det kan være snakk om biologi?

– Det er altfor mange som har prøvd opp gjennom årene å bruke biologiske forklaringer på det å ha det psykisk vanskelig. For noen kan det være riktig, mens for andre kan det være feil. Hvis man finner ut at psoriasis utløser et eller annet stoff, stemmer det sikkert fordi folk med psoriasis har det tøffere enn andre. Men selvfølgelig er det biologiske ulikheter hos personer med psoriasis som det er med andre, for det å ha det kjipt er en biologisk ting.

– Hvor tenker du at grensen mellom at noe bare er en psykisk utfordring og en psykisk lidelse går?

– Det tror jeg er iboende i hver og en av oss – hvor sårbare vi er når vi møter følelser og hvor vanskelige de er å håndtere. Det er som en vond skulder eller et brukket håndledd. Noen blir sykmeldt for det, andre ikke. Men man burde uansett ha lav terskel for å tematisere det hos en fastlege. Det gjelder også hvis det er psykisk utfordrende å ha en hudsykdom, og vi som behandler hudsykdommen må også ta vare på psyken til pasienten. Jobben vår er å ta vare på pasienten, ikke huden. Å snakke om sin hudlidelse kan for noen være vanskelig for selvbildet og selvfølelsen, mens for andre er det helt ubetydelig å ha masse hudsykdom. Vi er ulike i hvordan vi håndterer ting, og det gjelder også det å ha en hudsykdom.

«Jobben vår er å ta vare på pasienten, ikke huden»

Samfunnets rolle

– Det gjør det kanskje ikke lettere å snakke om hudsykdommer når det oppleves som et stigma fra samfunnet?

– Det sier noe om hvor mye omgivelsene har å si om hva vi oppfatter som stygt og vanskelig å bære. Hvis omgivelsene gir aksept for noe, så vil det også bli lettere. Det at mennesker som har hudsykdommer ofte også har psykiske lidelser, er igjen avhengig av hvor mye samfunnet gir dem det. Det er ikke bare individet og huden og psyken som bestemmer det. Det gjør også samfunnet.

– Hvordan kan vi gjøre det lettere?

– Vi kan hvert fall normalisere det, at det ikke er så big deal å ha en hudsykdom. Jeg tror veldig mange med hudsykdommer ønsker å skjule det. Bare ta kviser – det skal fjernes og skjules. Og rynker skal skjules og hemmes. Idealet er at huden skal være plettfri.

– Hadde mer toleranse for hudsykdommer gitt færre psykiske utfordringer for hudpasientene?

– Ja, det tror jeg. Men for enkeltindividet som føler skam og flauhet over huden sin, så er det ikke bare å si at det er kunstig og at samfunnets holdning ikke har noe å si. Vi er alle flokkdyr som dømmer hverandre.

Ignorert traume

Rashidi har også vært innom psykisk helse som skribent. I en tekst i A-magasinet 13.april i år forteller han at han ignorerte traumet etter å ha mistet faren og søsteren sin.

– Jeg tror det som ofte skjer, skjedde med meg. Et eller annet skjer i omgivelsene, og det vekker en form for ubehag. Det kan være nesten hva som helst, som for eksempel dårlig stemning hjemme med kjæresten. Så har du to valg, for å polarisere det. Enten kan du velge å gå inn i det og være komfortabel med det, eller du kan velge å fjerne deg selv fra det så lenge du klarer å slippe å ta til deg det vonde. Jeg valgte det siste, og det er en dårlig strategi på sikt.

Slik er det også med hudsykdommer, ifølge legen.

– Hvis du har det kjipt med huden din, så har ikke jeg helt troen på at du kommer til å få det bedre hvis du dekker til med klær fra hake og ned til anklene og tærne. På et eller annet tidspunkt vil det være lurt å lære seg å leve med den huden man har. Men det kommer ikke helt av seg selv.

– Har du noen tips om hvordan man kan komme dit?

– Jeg tror mye handler om tid, for jeg tror ikke det finnes noen quick fix. Jeg ville ha tenkt at det er fint at det finnes pasientorganisasjoner der det er andre i samme situasjon. Vi er skapt for å være i flokk og ha tilhørighet til andre.

«Hvis det er viktig for deg å dele om din hudsykdom i sosiale medier, så gjør du det. Men det må være lov til å ikke gjøre det også»

Sliten småbarnspappa

– Du er selv en profilert og vellykket person i offentligheten. Hva tenker du om din rolle i et samfunn som mange med hudsykdommer opplever som krevende på grunn av kravet om den plettfrie huden?

– I mine øyne opplever jeg meg selv som en sliten småbarnspappa. Når jeg ser meg selv i speilet, ser jeg skjegg som begynner å bli hvitt og at det begynner å bli viker som trekker seg oppover. Jeg starter hver morgen før klokka seks med leking, biler, klosser og lego. Og så slukner jeg klokka ni på kvelden for dagen har vært så lang. Jeg skjønner jo at det man ser på Instagram, hører på podkast eller ser på TV kan på et vis gi et inntrykk av at jeg har det bedre enn jeg har på det. Det er vanskelig å ha et nøytralt blikk på dette, men jeg som alle andre er sliten og surrer rundt med mine ting. Jeg krangler med folk og irriterer meg.

Rashidi tror ikke det er nødvendig å legge ut om sine utfordringer i sosiale medier for å leve bedre med sin hudsykdom.

– Det handler om å finne en måte å bli komfortabel med det på. Det gjelder alle ting som det har vært stigma knyttet til, som det å være skeiv. Noen homofile lever gode liv uten å profilere det i offentligheten, mens for andre er kampen for homofiles rettigheter en viktig del av identiteten. Gjør hva du vil! Hvis det er viktig for deg å dele om din hudsykdom i sosiale medier, så gjør du det. Men det må være lov til å ikke gjøre det også.

– Kan man snakke for mye om psykiske problemer?

– Ja, men det bør være en arena der man kan snakke om det, som Psoriasis- og eksemforbundets konferanse om psykisk helse, sier lege og skribent Kaveh Rashidi.

Kaveh Rashidi er konferansier på konferansen «Huden og psyken» til Psoriasis- og eksemforbundet lørdag 28. oktober. Du finner også mer informasjon om konferansen på hudportalen.no