Tar gjennomgangen med nyansatte

Fagutviklingssykepleier og helsefaglig rådgiver i Psoriasis- og eksemforbundet, Astrid Blikstad, har jobbet på sengeposten på hudavdelingen på Rikshospitalet i fire år. Hun forteller at det var Else Marie som ga henne oversikt og en gjennomgang blant annet når det gjaldt kremer og salver den gangen hun begynte.

– Else Marie har utrolig mye kunnskap om hudlidelser og er flink til å lære fra seg. Det kommer blant annet til nytte når vi får inn barn som pasienter, og foreldrene og barnet sammen skal lære hvordan de skal takle barnets sykdom i alle situasjoner hjemme.

– Hun instruerer også voksne pasienter, og hun kan være ganske bestemt. Det er alltid godt ment, og følger pasientene Else Maries råd, har de de beste forutsetninger til å leve godt med sin sykdom i hverdagen. Det er fint å ha en kollega som er så trygg på sitt fagfelt.

Astrid sier at Else Marie også betyr mye for miljøet på avdelingen. Hun beskriver hjelpepleieren som en god kollega og et medmenneske med mye varme og omsorg.

– Det er ikke bare pasientene som blir glade i Else Marie, det blir vi som jobber sammen med henne også, sier Astrid og smiler.

– Jeg tror alle synes det er både hyggelig og trygt å ha en godt voksen kvinne med på laget.

En dame med godt humør

Else Marie er kjapp og lett på foten. Hun smiler og sier muntert hei til alle hun treffer. Etter å ha småjogget etter henne rundt på avdelingen, setter vi oss ned på et ledig kontor. Her forteller 76-åringen hvordan hun havnet akkurat på hudavdelingen på Rikshospitalet.

– Det begynte med at jeg falt og slo kneet mitt på en bærtur høsten 1979. Jeg tenkte ikke så mye over det, men det var denne mekaniske skaden som utløste min latente psoriasis. Far hadde dette, så jeg visste hva det var, sier Else Marie.

– Jeg oppsøkte hudlege og fikk kortisonsalve, men ble bare verre og verre. Jeg hadde flekker over hele kroppen, og i 1980 ble jeg innlagt på Rikshospitalet.

Tjærebehandlinger

Else Marie forteller om tre måneder med ukesopphold. Hun bodde på sykehuset fra mandag morgen til fredag ettermiddag, og dro hjem i helgene. Behandlingen besto av bad hver morgen, smørebehandling og lysbehandling. I tillegg fikk Else Marie Tigason-tabletter, men disse ga så høye leververdier at hun måtte slutte. Else Marie sier at medisiner som inneholdt tjære ble mye brukt. Goeckerman-terapi var et regime for behandling av moderat til alvorlig plakkpsoriasis ved bruk av en kombinasjon av rå kulltjære og kunstig ultrafiolett stråling. Det er en spesialisert form for lysterapi, som var en viktig del av Else Maries behandling. Det hender fremdeles at hun smører seg inn med Goeckerman hjemme, hvis plagene er for ille. Da pakker hun seg inn i gasbind og gaskluter og gamle t-skjorter, for ikke å ødelegge klærne. Ingen hun har bodd sammen med har vært negative til den spesielle lukten.

– Tjære kan brukes alene over natta eller i kombinasjon med sol. Bortsett fra at stoffene har en kraftig lukt og er grisete å bruke, er det få problemer knyttet til tjærebehandling, sier Else Marie.

– Bruken av tjære har imidlertid avtatt de siste årene fordi stoffene kan være kreftfremkallende.

Fra pasient til personal

Else Marie forklarer at fuktiggjørende behandling og skjellfjerning før lokalbehandling er svært viktig, og at hun på sykehuset fikk fjernet skjell med salicylsyre. Dette er en betingelse for at annen lokalbehandling skal få effekt. Grønnsåpebad ble mye brukt for å vaske bort preparatene. Else Marie var en mønsterpasient, som sugde til seg lærdom, slik at hun ville være i stand til å leve best mulig med sin sykdom når hun kom hjem.

Da hun ble utskrevet fra det gamle Rikshospitalet i 1981, ringte oversykepleieren henne.

– Du må hjelpe oss, sa hun.

– Det har jeg ingen forutsetning for, svarte Else Marie.

Hun ble overrumplet av spørsmålet, hadde ingen formell utdanning, men innså at hun hadde lært utrolig mye om behandling av hudsykdommer i løpet av de tre månedene.

– Jo, du er anbefalt, fortsatte oversykepleieren.

Det viste seg at overlegen mente de trengte en kvinne som Else Marie på avdelingen, og hun begynte å ta vakter. Mye av jobben besto i badebehandlinger, smørebehandlinger og lysbehandlinger, og Else Marie kunne dra nytte av hvordan hun selv hadde opplevd å være pasient.

– Jeg stortrivdes med å kunne øse omsorg utover pasientene og gi dem gode råd, kollegene var kjekke og greie og mange oppfordret meg til å bli sykepleier, sier Else Marie.

– Det syntes jeg at jeg var for gammel til. Men jeg satte meg på skolebenken på Strømmen videregående og ble offentlig godkjent hjelpepleier i 1993.

Else Marie forteller at det bare var én dame som var eldre enn henne på kullet, ingen menn. Mange av de andre elevene jobbet på sykehjem og skulle bare «komme gjennom undervisningen». For Else Marie var det annerledes. Hun slukte pensum med stor interesse, syntes alt var spennende og interessant. Med så mye praksis fra sykehus, forsto hun at all undervisning var relevant, uansett hvilken tematikk den handlet om.

Med på flyttelasset

– Jeg fortsatte å jobbe på hudavdelingen på Rikshospitalet som vikar. Jeg jobbet tidligere mye natt, nå jobber jeg bare dag- og kveldsvakter, sier Else Marie.

– Jeg har vært med på en utrolig reise og sett en enorm utvikling.

Hun forteller at de på gamle Rikshospitalet hadde en etasje med mannlige pasienter, og en med kvinnelige. Det var sosialt på røykerommet og i oppholdsrommene, der pasientene kunne se på tv. Den gangen var det ikke tv på hvert rom og mobiltelefon var ikke allemannseie. Pasienttelefonen var i gangen, og den ble flittig brukt.

– Da vi flyttet hit til det nye Rikshospitalet 8. mars 2020, tok jeg imot pasientene som kom med ambulanse fra det gamle sykehuset. Det var en stor overgang for kronikerne å komme hit, og i begynnelsen savnet mange sykehuset i sentrum. Der hadde vi cirka 30 senger, her er det 13.

Hjelpepleieren vil ikke gå inn på de ulike diagnosene, men forteller at de nå har mange svært dårlige pasienter med ulike hudsykdommer. Mange har også tilleggsdiagnoser, både fysisk og psykisk. Det har skjedd mye med den medisinske behandlingen, men Else Marie jobber fremdeles mest med de tradisjonelle behandlingene, som oljebad, sodabad, smørebehandling og lysbehandling pluss mye opplæring.

– Jeg er selvsagt den eldste som jobber på avdelingen, og jeg opplever at både leger og sykepleiere kan spørre meg til råds. Og at de lytter til det jeg har å si. Det kjennes godt å være verdsatt selv om jeg begynner å bli gammel, sier Else Marie med sitt sjarmerende smil.

«Jeg er selvsagt den eldste som jobber på avdelingen, og jeg opplever at både leger og sykepleiere kan spørre meg til råds»

Den gode praten

Else Marie forteller at mange pasienter kan behandle seg selv hjemme, blant annet med kortisonsalve. For pasienter der vanlig behandling med kremer og salver ikke er tilstrekkelig, forsøkes nå ofte immundempende behandling eller cellegift som tabletter. Else Marie bruker selv Metotreksat, i tillegg tar hun folsyre. Slik behandling er ofte meget effektiv, men den kan også gi en del bivirkninger. For Else Marie fungerer det fint.

– Jeg er heldig, for min psoriasis har ikke gått ut over leddene. Flekkene lever jeg godt med, og det er selvsagt en stor fordel at jeg har så mye kunnskap om hudsykdommen og mulige behandlinger, sier hun.

Else Marie forklarer videre at dersom en pasient ikke har tilfredsstillende effekt av lokalbehandling og annen immundempende behandling, prøves ofte biologiske medisiner, som det har kommet mange av de senere årene. Disse midlene kan gis som injeksjoner. De biologiske midlene har bedret livskvaliteten til mange pasienter med moderat til alvorlig psoriasis.

Hudlege Astrid Lossius har jobbet på hudavdelingen siden 2009. Hun er imponert både over Else Maries faglige dyktighet, hennes tempo og utholdenhet og ikke minst over godheten hun utstråler.

– Vi har mange fantastisk flinke sykepleiere her. Når vi i tillegg har flotte Else Marie, vet jeg som lege at pasientene er i gode hender, sier Astrid.

– Det er mange krevende behandlinger og vi har ofte svært dårlige pasienter. At Else Marie alltid tar seg tid til den gode praten, er gull verdt både for pasientene og for oss som jobber her. Det er veldig viktig at hver pasient føler seg sett som den han eller hun er, ikke bare som sykdommen sin.

Avdelingens historieformidler

Bodil Mørk Lillehol er seksjonsleder på hudavdelingens sengepost. Hun forteller at Rikshospitalets hudavdeling tar imot pasienter fra hele Helse Sør-Øst, og ved enkelte hudlidelser fra hele landet.

Bodil har jobbet på avdelingen siden åpningen av det nye Rikshospitalet, og hun forteller om en fin kjerne med sykepleiere. Avdelingen har også én overlege og to LIS-leger, det vil si leger i spesialisering.

– Det har vært en enorm utvikling når det gjelder behandling av hudsykdommer, både medisinsk og sykepleierfaglig. Else Marie er den som har vært med på det meste, hun er vår historiebærer, sier Bodil.

– Vi er svært takknemlige for alt hun bidrar med. Hun er suveren med pasientene våre, og hun gjør også en stor innsats når vi får nyansatte på avdelingen.

Bodil ler når hun forteller at Else Marie er utrolig snill og positiv, men også ganske direkte.

– Det hender hun setter oss på plass. Da gjør vi som Else Marie sier, hennes erfaring er det ingen av oss som kan matche, hun bruker sunn fornuft og har alltid rett.

Seksjonslederen forteller at hjelpepleieren også er viktig for det sosiale miljøet på avdelingen. Tidligere hadde hun ansvaret for fredagslunsjen, som mest av alt minnet om et koldtbord i konfirmasjon. Hun har også invitert kollegene hjem til gården på sommerfest og andre tilstelninger. Å stelle i stand tre retters middag til hele gjengen er tydeligvis ikke problematisk for den driftige damen.

– Under koronapandemien har vi selvfølgelig hatt utfordringer som alle andre. Det har vært til stor hjelp at Else Marie har kunnet jobbe så mye. Hun har vært med på å ivareta pasientenes behov i denne krevende perioden, sier Bodil.

– Hun lar seg ikke så lett stresse eller vippe av pinnen. Og selv om hun nesten flyr beina av seg på enkelte vakter, klager hun aldri.

«Jeg har vært med på en utrolig reise og sett en enorm utvikling»

Helsa bestemmer

Else Marie har lang reisevei og står opp klokka fem om morgenen når hun skal på dagvakt. Hun kjører til stasjonen, tar toget fra Kløfta til Oslo og trikken videre til Rikshospitalet. Når hun har vært på seinvakt er hun vanligvis hjemme etter midnatt.

– Jeg jobber mye og trives godt med det. Selv om jeg bestemmer selv, er det sjelden jeg sier nei til vakter. Men det hender jeg blir sliten, innrømmer Else Marie.

Hun forteller at rammeavtalen gjelder til mai 2023, men at hun ikke vet hvor lenge hun vil fortsette å jobbe. Her er det helse og overskudd som får bestemme.

– Så lenge det er lystbetont og både hode og bein virker, er jeg glad for å få jobbe, sier Else Marie.

– Det er trolig ikke så mange som er takknemlige for sin psoriasis, men det var hudsykdommen som førte meg til den beste jobben jeg kunne fått. Så for meg førte den noe veldig positivt med seg.