Frivillighet i krisetid

Det er flere krisetegn for tiden. Ulikhetene vokser, fattigdommen øker og flere havner utenfor. Det er dyrtid, og det er prisstigning. Det går utover lommeboken og kjøpekraften vår.

Hvilken rolle spiller sivilsamfunnet og de frivillige organisasjonene i dette? I en kommentar på det digitale mediet Altinget 1. mai skriver de nordiske organisasjonene Tænketanken Mandag Morgen og Center for Frivilligt Socialt Arbejde fra Danmark, finske SOSTE, svenske Fremia, islandske ÖBI og Frivillighet Norge en felles kronikk om hva frivilligheten kan bidra med i denne spesielle tiden.

Organisasjonene mener at ingen av de ulike sosiale problemene som vi opplever nå, kan løses uten at sivilsamfunnet tar en større og mer samfunnsbyggende rolle. Derfor skal ulike sivile aktører i Norden på helse- og velferdsfeltet samarbeide om å finne svar og løsninger på de ulike problemene.

Ifølge kronikkforfatterne er det flere krisetegn i Norden for tiden, blant annet sier de at i Norden som helhet risikerer mellom 6 og 12 prosent av de unge å ende i langvarig utenforskap. Og det er ikke vanskelig å finne krisetegn i Norge i dag.

En rapport fra mars i år som gjennomgår ulikheter i helse og velvære i Norge siden 2014 på oppdrag fra Helsedirektoratet, viser at vi lever i et land som er preget av høy og økende levestandard for de fleste av oss. Likevel er det økende sosiale og økonomiske ulikheter i landet vårt. Det er Institute of Health Equity ved University College London (UCL) som har ledet arbeidet med rapporten. NTNU-WellFare (Nordisk forskningssenter for livskvalitet og sosial bærekraft) var samarbeidspartner i arbeidet, og de har koordinert innspill fra en rekke norske forskere og praktikere.

Skal vi tro de som har jobbet med rapporten, sier barnefattigdom mye om helseforskjeller i et samfunn, og selv om barnefattigdommen i Norge er lav i en internasjonal målestokk, øker den raskere enn for befolkningen som helhet. Ifølge rapporten kommer nesten 12 prosent av alle barn i Norge fra hjem med varig dårlig råd.

Hva kan sivilsamfunnet og de frivillige organisasjonene gjøre med dette? Hva kan de gjøre for å redusere helseforskjellene?

De nordiske kronikkforfatterne mener det ligger et potensial her, men det har vi gått glipp av fordi det nordiske sivilsamfunnsarbeidet på helse- og velferdsfeltet er for ad hoc-preget. Det vil si at det virker som arbeidet er er preget av å være midlertidig og uten en overordnet strategi. Det kan godt hende det, men jeg vil tro dette – i hvert fall når det gjelder norske forhold – kan ha å gjøre med økonomisk usikkerhet og uforutsigbarhet. Et eksempel på det er momskompensasjon for frivilligheten. De nordiske organisasjonene vil derfor dele løsninger som virker og styrker de nordiske sivilsamfunnene gjennom en systematisk viten- og erfaringsutveksling mellom et bredt utvalg av frivillige organisasjoner i Norden.

Her kan frivillige organisasjoner som jobber med kronisk syke også bidra med mye. Vi vet at det å ha en hudsykdom eller psoriasisartritt kan gå utover livskvaliteten, og vi vet hvor viktig det er for en som er syk å takle sine ufordringer og mestre livet med sin sykdom. Dette bidrar dessuten i neste omgang til å utvikle helsetjenestene videre. Her spiller helsefrivilligheten med andre ord en viktig rolle. Magne Wang Fredriksen, generalsekretær i MS-forbundet og medlem av Helsepersonellkommisjonen og Lilly Ann Elvestad, generalsekretær i Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) understreker dette i en kronikk i Dagens Medisin 22. mars:«Samtidig som vi i organisasjonene bidrar til mestring på individnivå, bidrar vi også til å gjøre tjenestene bedre. Gjennom aktiv brukermedvirkning blir våre medlemmers erfaringer til kunnskapsgrunnlag som beslutningstakere og tjenesteytere kan bruke til å utvikle sine tjenester, til det bedre.» Dette bør med i den nordiske erfaringsut­vekslingen.